And
Ender på gården
På Bergvang har vi moskusender. De er flinke sneglespisere og holder sneglene vekk slik at blomster og grønnsaker får være i fred.
Fakta om ender
Ender er en fellesbetegnelse på en gruppe fugler i andefamilien som også gjess og svaner er en del av. Norske andearter deles gjerne inn i tre hovedgrupper: gressender, dykkender og fiskender.
Det finnes altså mange forskjellige typer ender, men de har en del fellestrekk. De er svært fleksible og kan leve i nesten alle typer miljøer. Ender er avhengige av vann. De bygger redene sine i vannkanten hvor de kan få 6-16 unger. Allerede noen timer etter at de er klekket er ungene i stand til både svømme og dykke og følger mammaen ut i vannet.
Endene lever i par og kan sees sovende to og to på hver sin plass langs vannkanten. Flokkene av andefamilier flyr fra vann til vann om natten og holder seg til et «hjemmevann» om dagen. Noen er trekkfugler, særlig hvis det blir for kaldt, men mange blir også igjen og overvintrer i nordlige strøk.
Fasan
Fasan på gården
Vi har flere typer fasan på gården, gullfasan, diamantfasan og kongefasan. De bor sammen med påfuglene, i et stort bur. Her liker de å løpe langs bakken, leke, være på taket av huset, eller sitte på pinner sammen med påfuglene.
Vi har også et eget bur med diamantfasan.
Fakta om fasan
Høns
Høns på gården
Hønene på gården bor i hønsehuset. Her har de god plass både inne og ute. Noen ganger slipper vi dem løs på plenen, så de kan utforske den store verden. Hønene våre er flinke eggleggere.
Fakta om høns
Høns i Norge stammer fra den ville jungelhøna, den såkalte bankivahøna, som fremdeles lever i den tropiske regnskogen i Sørøst-Asia. For ca 8000 år siden fant man ut at det var lettere å holde høns i fangenskap enn å spore opp egg og jakte på ville høns i jungelen. For ca. 2000 år siden tror man at hønsene hadde spredd seg til både Norge og Norden. Av husdyra våre er det høna som ble sist temmet, og derfor er den ikke så veldig gammel i vårt husdyrhold.
Hønene legger ca. et egg hver dag, og samler 7-12 egg før hun legger seg til for å ruge. Etter 21 dager klekkes kyllingene, og de fleste rasehøner er gode kyllingmødre. Hanens jobb er å beskytte sine høner og kyllinger mot farer.
Eggene kommer i mange ulike farger fra mørke brune til hvite og turkise. Det er fargen på øresteinene som avgjør fargen på eggene, ikke fjærfargen.
Høns kommuniserer blant annet ved lydspråk, og det er identifisert ca. 20 lyder med et bestemt meningsinnhold. Når hanen galer på morgningen er det for å si at han er klar til å forsvare området sitt mot eventuelle fiender som har sneket seg inn i ly av mørket. Haner er i stand til å registrere små variasjoner i lyset, og man kjenner blant annet til eksempler på haner som begynner å gale når det er fullmåne.
Kalkun
Kalkun på gården
Fakta om kalkun
Kalkun er en stor fugleart med naturlig leveområde i Mellom-Amerika og Nord-Amerika og er det tyngste medlemmet av ordnen hønsefugler.
Hannen har et stort, fjærløst, rødlig hode og rød hals, og røde hakelapper som henger fra undersiden av nebbet. Kalkun har en lang, mørk, vifteforma hale og skinnende bronsefarga vinger. Hannfuglen er vesentlig større enn hunnen, og fjærene hos hannen har område med iriserende rødt, lilla, grønt, og fargenyanser i kobber, bronse og gull. Fjærene på hunfuglene er generelt mindre fargerike, i nyanser av brunt og grått.
Bronsekalkun er den tamkalkunen som har eksistert lengst i Norge. Den fantes her i landet allerede på 1700-tallet. I motsetning til andre kommersielle raser er bronsekalkunen fremdeles i stand til å formere seg naturlig, og kalkunhøna kan legge opptil 70 egg per år.
Hunnen lager seg gjerne en grop hvor hun legger eggene sine og ruger disse i 28 dager før klekking.
Den voksne hannen veier normalt 5-11 kg, og måler 100-125 cm. Voksne hunfugler er vanligvis mye mindre, fra 3 til 5,4 kg og er 76-95 cm i lengde. Vingespennet varierer fra 1,25 til 1,44 m. Det største individet en kjenner av villkalkun var 17,2 kg.
Vaktel
Vaktel på gården
Fakta om vaktel
Vaktel er den minste av hønsefuglene, omtrent på størrelse med stær. Den er den eneste av hønsefuglene som er en utpreget trekkfugl. Størrelsen og den brunspraglete drakten gjør den vanskelig å oppdage, unntatt om våren når hannen oppvarter hunnen med sitt klare parringsrop. Vaktelen er meget vanskelig å skremme opp og forlater nødig den sammenkrøkete stillingen og tar ikke til vingene før man nesten tråkker på den.
Vaktel er, som andre hønsefugler, greie å avle opp. De fôres opp med naturlig, næringsrikt fôr.
Vaktelkjøtt er saftig og velsmakende og smaker en mellomting mellom vilt og kylling.
Vakteleggene er brunspraglete og bare 1/5 så store som de vanlige hønseeggene, vaktelen legger i gjennomsnitt 1,4 egg om dagen.
Tenk deg en lilleputt egg & bacon, et lite speilegg, eller kokte som snacks. Hardkok da eggene, server dem med skallet på, lune eller kalde. Fjern skallet og ”dypp” i grovt salt. Eller server dem som en forrett, for eksempel på salat, med rødløk og sort kaviar!
Koketider vaktelegg: Bløtkokt 1 ½ - 2 min. "Smilende" 2 – 2 ½ min. Hardkokt 3 min.
Påfugl
Påfugl på gården
Fakta om påfugl
Påfugl er betegnelsen på tre arter av fasanfugler fra Afrika og Asia: Kongopåfugl, toppåfugl, og indisk påfugl som vi har her på Bergvang.
De er mest kjent for de enorme fjærene som hannindividene har. Når de føler seg truet eller skal vise seg frem for damene, løfter de opp fjærene. Dette får dem til å se veldig mye større ut. De kan riste med fjærene og lage en høy, raslende lyd for ytterligere effekt.
Påfuglen veier opptil 6 kg. Hannen har et langt slør med halefjær ca 1,5 meter lange, dekt av øyer. Den litt mindre hunnen mangler dette lange halesløret, og er mere anonym i fargene. Hannen har blå hals, men hunnen sin er grønnlig med grått i seg. I sitt tredje år er hannen fullt utvokst, og befruktingsdyktig. Halen fortsetter å vokse i to til tre år til. Den feller fjær i slutten av sommeren. Påfuglen får gjennomsnittlig 4 unger. Påfuglen er et flokkdyr, men lever også alene.
Det finnes ikke påfugler i vill tilstand i Norge.
